24 sep Med livets skole i bagasjen

– Det trengs en drøm for å skape en vellykket idé. Men det trengs mennesker for å gjøre drømmen til virkelighet. Disse inspirerende ordene tilhører Farzaneh Aghalo, medgründer av Sisters in Business, en ildsjel og drivkraft innenfor sosialt entreprenørskap og pådriver for mangfold og inkludering i arbeidslivet.

Av Anam Javaid
Foto: Anita Olson Støbakk, MERK Norge AS

– Jeg har alltid vært opptatt av mangfold. Mangfold gir styrke, innsikt og større evne til å takle utfordringer og større aksept for uenighet og ulikhet. Innvandrerkvinner har mange utfordringer både som kvinne og som innvandrer. En av de største utfordringene er å ikke få jobb, og det å få jobb handler ikke bare om økonomisk uavhengighet. Det handler om alt det som følger med, forteller Farzaneh før hun fortsetter. – Det handler om opplevelse av tilhørighet, og å være til nytte, å mestre, ta beslutninger, være del av et sosialt fellesskap og få respekt fra ektefeller, barn, familie og samfunnet rundt deg – og være forbilde for barna.

Inspirasjonskilde
Man kan lytte til Farzaneh i timesvis. Hun har mye å bidra med og er en sann inspirasjonskilde. Og det som gjør sterkest inntrykk er at hun vet hva hun snakker om. I motsetning til de fleste andre har Farzaneh vært på alle sider av bordet. Hun har vært arbeidsledig, arbeidstaker og er nå sosial entreprenør.

– Jeg er 51 år gammel og kommer opprinnelig fra Iran. Jeg kom til Norge en høstdag i september for 18 år siden etter å ha giftet meg. Jeg hadde med meg mer bagasje enn jeg sjekket inn på flyplassen. Den ene delen av bagasjen var 14 års arbeidserfaring og den andre var utdanning fra livets universitet. Jeg har kun videregående skole fra Iran, men jeg har lært utrolig mye gjennom egne erfaringer og møter med mennesker. Det er det jeg kaller livets universitet. Jeg er likevel på ingen måte ferdig utdannet. I mine øyne er man ferdig utdannet først når man går bort, sier Farzaneh med et smil.

Fra arbeidsnarkoman til arbeidsledig
I Iran jobbet Farzaneh blant annet som sekretær i et oljeselskap. Hun var vant til å jobbe mye. Starten på livet i Norge ble derimot mye roligere.
– De første ukene var helt greit å være en slags turist. Mannen min tok veldig godt imot meg, og han har en søster som jeg fikk utrolig mye hjelp og støtte fra. Men jeg ville jobbe. Så begynte jeg å lære norsk, og det tar jo noen år. Deretter prøvde jeg å søke jobber, men fikk dessverre ikke noe tilslag. Tilslutt begynte jeg med kontorarbeid i byggefirma til mannen min. Selv om mannen min prøvde så godt han kunne, så ble det vanskelig å jobbe sammen. Vi var sammen hele tiden og det ble vanskelig å skille jobb og privatliv.

Etter to år bestemte Farzaneh seg for å søke andre jobber, og det skulle bli starten på en lang og vanskelig reise. Hun søkte, som tidligere, ulike jobber, men fikk dessverre fortsatt ikke tilslag. Dette førte henne til NAV (eller Aetat som det het den gangen).
– Perioden uten jobb gjorde vondt. Jeg hadde ikke lyst til å bevege meg utendørs på dagtid av frykt for at folk skulle tro jeg var arbeidsledig. Det gikk utover min stolthet.

Saksbehandleren anbefalte Farzaneh et sekretærkurs, gitt hennes bakgrunn. Etter å ha bestått norskprøve 3 ble hun satt på venteliste, noe som i seg selv var frustrerende fordi hun mistet retten til flere norsktimer etter bestått norskprøve 3. Farzaneh er imidlertid ikke en som gir opp lett. Hun begynte aktivt å søke etter andre relevante kurs, og fant etter hvert et regnskapskurs på Folkeuniversitetet som hun likte. – Jeg dro tilbake til NAV og spurte om det var greit å ta regnskapskurset. Svaret var nei. Jeg måtte vente på kurs gjennom NAV, ellers ville jeg miste dagpengene. For meg var det helt ulogisk. Jeg kunne med andre ord gå hjemme uten å gjøre noe som helst og motta dagpenger, men om jeg meldte meg på et kurs og selv gjorde noe som ville øke mulighetene for å få jobb i fremtiden ville jeg miste pengene.

Farzaneh har imidlertid vært borte i verre offentlige systemer, og hadde ingen planer om å la rigide og meningsløse regler stoppe henne. – Jeg ba dem stoppe dagpengene og begynte på regnskapskurset. Heldigvis fikk jeg støtte fra Lånekassen og samtidig var mannen min veldig støttende. Men jeg er full klar over at ikke alle er i samme situasjon som meg som kan lene seg på familien i vanskelige tider. Jeg bestod regnskapskurset og begynte igjen å søke jobber. Nok en gang skjedde ingenting og jeg måtte tilbake til NAV.

Denne gangen var det en ny saksbehandler som foreslo pilotprosjektet Innvandrerkvinners kompetanse i regi av Reaktorskolen. Saksbehandleren var tydelig på at dette var et lavterskeltilbud og at Farzaneh sannsynligvis var overkvalifisert. Farzaneh var imidlertid desperat og ba saksbehandleren melde henne på kurset.
– Jeg begynte på kurset, og etter bare noen uker fikk jeg tilbud om praksis som jeg takket ja til. Deretter fikk jeg tilbud om jobb ved Reaktorskolen – en time hver dag parallelt med praksisen. Jeg takket ja med en gang, forteller hun.

Situasjonen skulle endre seg raskere enn Farzaneh ante. Når ting først løsner, kan det gå fort.
– Etter fire uker fikk jeg tilbud om å bli veileder. De andre veilederne hadde observert at jeg hadde bidratt under praksisen, både med tanke på det tekniske og andre ting. Det var sånn som jeg kom i jobb. Noen år senere startet jeg et initiativ sammen med en kollega som skulle bli Sisters in Business. Fra praksis til en times jobb, så plutselig fulltidsarbeid og videre til sosial entreprenør, fortsetter hun.

Mange barrierer på veien
Farzaneh har oppnådd og opplevd mer på 18 år enn det mange gjør gjennom et helt liv. Med bakgrunn som karriereveileder og sosial entreprenør, og ikke minst arbeidsledig, har hun unik innsikt i utfordringene og egenerfaring med barrierene mange opplever i arbeidsmarkedet i dag, men også erfaring fra hvordan kan vi overkomme dem.
– Jeg vet at det er store krav der ute og som arbeidsgiver, vet jeg også det ikke er mulig å lønne folk bare for å være snill.

Farzaneh er klar på at det hjelper lite å skylde på andre. Det er individet selv som har ansvaret. Først og fremst er det lurt å gå i seg selv. Man må vise hva man er god på, og det er nødvendig å være fleksibel.
– Jeg møter mange innvandrere med høyere utdanning fra hjemlandet sitt som forventer at ting skal løse seg fra dag én i Norge. Det går ikke. De glemmer språkbarrierene og kulturbarrierene, forteller Farzaneh før hun fortsetter. – Det er to typer mennesker der ute. Det er en gruppe som virkelig er klar til å jobbe og vil noe. Mennesker i denne gruppen kan hjelpes. Min personlige erfaring er at mennesker som virkelig vill jobbe alltid lykkes, før eller siden. Og så er det den andre gruppen, det er de som ikke vil jobbe. Her er det lite å gjøre. Det kan rett og slett være at de ikke vet nok om konsekvensene av å ikke jobbe.

Farzaneh mener at det hadde vært en stor fordel om nyankomne innvandre fikk grunnleggende informasjon om konsekvensene av hva som skjer om du går arbeidsledig hele livet og fordelene av å være i arbeid, også utover det du får utbetalt på lønnslippen. Dette gjelder pensjon, trygderettigheter og ikke minst hva som skjer med skatten som du betaler.  – Jeg hadde grunnleggende skatteundervisning med mine deltakere på kurs. De visste ikke at sosialhjelpen som de fikk kom fra skattepenger.

– Samtidig er det veldig lett å trå feil hvis man ikke kjenner kulturen. Første dagen jeg var i Norge dro jeg hjem til manns søster på middag. Det var utrolig hyggelig. Hun er gift med en etnisk nordmann og har en utrolig hyggelig svigerfamilie. Og på menyen sto det blant annet ris. I Iran pleier vi å spise ris med skje og gaffel. Da jeg hvisket til min mann min at de har glemt å sette fra skjeen, fortalte han meg at i Norge spiser man ris med gaffel og kniv. Den lille historien sier mye egentlig. Den illustrerer et stort poeng, nemlig at integrering skjer gjennom opplevelser og erfaringer. Hvor i all verden skulle jeg ellers lære det, hvis jeg ikke hadde kommet til norsk familie, spør Farzaneh.

Ideen bak Sistes in Business
– Jeg er innvandrerkvinne selv. Jeg har møtt på kroppen de utfordringene som innvandrere generelt og kvinner spesielt møter, svarer Farzaneh på spørsmål om hvorfor hun er opptatt av sosialt entreprenørskap. – Jeg ønsker å bidra til at andre kvinner skal ha en kortere og lettere vei til arbeid enn det jeg hadde, fortsetter hun.

Farzaneh begynte som karriereveileder på Reaktorskolen i 2007. Det var gjennom hennes arbeid ved skolen at hun, sammen med kollega Sandra Tollefsen, fikk ideen til å etablere et nettverk som senere skulle bli Sisters in Business.
– Vi holdt kurs sammen for innvandrere. I mange av de kursene opplevde vi at de fleste av kvinnene falt ut av arbeidslivet på grunn av ulike utfordringer. Selv for de som lærte seg språket ble dører lukket etter praksis. Vi hørte ofte; Takk for innsatsen, hun er kjempeflink, vi kan gjerne være en god referanse for henne, men dessverre har vi ikke muligheten til å ansette henne. Det gjør det vondt, og hele tiden får en bekreftelse på at man ikke er god nok, sier Farzaneh. – Både Sandra og jeg tenkte at dette må vi gjøre noe med. Vi tenkte at noen må ta et nytenkende grep. Personlig ble jeg også inspirert av Teatime-kampanjen i 2011, hvor nordmenn ble invitert til å drikke te med innvandrere, sier Farzaneh før hun fortsetter.

– Jeg delte jeg min drøm med Sandra. Sandra bor på Holmenkollen og vi inviterte 20 kvinner fra et kurs hjem til henne. Du skulle ha vært på T-banestasjonen på Holmenkollen. Jeg glemmer aldri den dagen. De kom i flotte tradisjonelle klær. Det var bare to som hadde vært på Holmenkollen tidligere, enda noen av dem hadde bodd i Norge i 18 år. Sandra viste dem huset sitt. Sandra hadde en hyggelig nabo som også var med. Neste gang var det hun som inviterte. Sånn utviklet det seg, og gruppen ble større. Vi kalte prosjektet Vår sofa, sier Farzaneh.

Det var stadig ett tilbakevendende tema som dukket opp var, arbeid. – Mange av kvinnene etterspurte hjelp til å komme i arbeid. Vi begynte å kartlegge kompetansen til damene og gikk fra Vår sofa til å bli Sisters in Business.

Sisters in Business ble etablert for å bygge varige sosiale nettverk mellom kvinner med ulik og verdifull kompetanse. – Det var beinhard jobbing gjennom veldig mange år, parallelt med full jobb. Vi jobbet på kveldene, i helgene og ferier. Vi bygget relasjoner og nyttige nettverk, og hele tiden har vi knyttet mennesker til virksomheten vår.

I dag er Sisters in Business er en sosial plattform for bærekraftig business, som sammen skaper lønnsomme muligheter for mennesker og materialer i samfunnsveven. – Vi åpnet systuen på Ikea Slependen i oktober 2017 og tilbyr sømtjenester til både IKEA og kundene deres. Nå har vi utvidet til også å ha en midlertidig systue i Asker kunnskapssenteret, avslutter Farzaneh stolt.